Huset med utsikt og vidsyn

Terror og hat

Så har landet vårt på ny vorte råka av terror og hat. Denne gongen vart terroristen heldigvis overmanna før han fekk drepe folk som var i moskeen han gjekk til åtak på. Dessverre lukkast han med å drepa stesøstera si før terroråtaket. Den unge norske terroristen har hylla andre terroristar før den fryktelege handlinga si. Eg les at venner seier at han har gått gjennom ei endring i den siste tida og har teke ombord høgreekstremt tankegods. Somme seier også at han har vorte svært religiøs. Den vidare etterforskinga vil avdekkja dei faktiske forholda og gje oss innblikk i kven denne personen er.

Det er svært trist at me har fått eit nytt terroråtak i landet vårt. Det er svært trist at det skjer ei polarisering i folket. Det er svært trist at grupper av menneske i landet blir redde og urolege. Me må reisa oss og motverka ei slik utvikling.

Eg tek sterk avstand frå terror og hat, same kva grunngjevinga er. Terror og hat kan ikkje forsvarast, men må motarbeidast. I Noreg skal me leva i fred med kvarandre og vera venner for landet vårt byggjer på dei kristne verdiane. Det inneber at vi trur at alle menneske er skapte i Guds bilete og er like verdifulle. Menneskeverdet er heilagt og må ikkje krenkjast. Hatprat og menneskeforakt er difor forkasteleg. Den første grunnlova vår, Gulatingslova, opna slik:

Det er opphavet til lovene våre at vi skal bøya oss mot aust og be til den heilage Krist om godt år og om fred og om at vi må halda landet vårt bygt og landsherren vår lukkeleg. Han vere vår venn, og vi hans, og Gud venn til oss alle.

Kanskje me kan samla oss om denne bønna:

Velsigna vårt kjære fedreland.

Velsigna kongen og hans hus.

Velsigna storting og regjering.

Velsigna folk som bur i landet vårt med fred og forsoning.

Lat folk som bur i landet vårt alltid søkja fred og Guds gode vennskap.

Lat oss få vera ein nasjon av venner.

Toppmøtet - har Gud ein finger med i spelet?

Media fløymer over av forsiktige kommentarar om toppmøtet mellom president Trump og formann Kim. Det ser ut til å ha gått uventa godt. På førehand har me fått mange negative spådommar om korleis møtet kom til å mislukkast. No ser det ut til å vera svært vellukka. Dei to leiarane har signert eit dokument der dei forpliktar seg til atomnedrustning på Koreahalvøya. Det er fantastisk i seg sjølv, men det står mykje arbeid att for å verkeleggjera dei gode lovnadene.

Norske media er stort sett svært negative til president Trump. Han blir ofte framstilt som ein vinglete klovn. Kanskje sanninga er at han er ein dyktig forhandlar? Eg veit ikkje. Eg har ikkje nok kunnskap til å meina mykje om han. Toppmøtet kom i stand. Dei to leiarane har møtt kvarandre andlet til andlet. Kjemien mellom dei ser ut til å vera god. Kanskje Trump sin strategi har verka?

Eller kanskje dette rett og slett er svar på bønn? Kristne i mange land har bede om fred og forsoning i Korea. Millionar av kristne i Korea har bede om gjennombrot i relasjonen mellom dei to landa. Den koreanske presidenten Moon har spela ei viktig rolle i å få gjennomført toppmøtet. Kan det som no hender vera Guds finger? Svarar Gud bønn? Grip Gud inn i historia? Kan Gud påverka og bøya presidentars hjarte? Kan Gud gje dei tankar om kva dei bør gjera?

Profetane i Bibelen seier mykje om Gud som herskar over heile universet. Dei såg Guds finger i dei fleste politiske hendingar i si samtid. Dei tala om fred og forsoning som skulle koma med fredsfyrsten. Dei forkynte om våpen som skulle gjerast om til jordbruksreiskap og at Gud skulle gjera slutt på krigane på jorda. Kanskje dette toppmøtet og det dokumentet som har vorte signert kan vera ei lite steg på veg mot fred og forsoning? 

I skjul

I Salme 91 snakkar salmisten om å sitja i skjul og finna ly. Han snakkar om å ha ein plass å søkja tilflukt og ha ei borg der han er trygg. Bakgrunnen for desse orda er sjølvsagt at han er utsett for urett og vondskap. Folk set snarer for han og prøver å fanga han. Andre skyt piler etter han eller kjem mot han med skarpe sverd. Han er også utsett for øydeleggjande pest og plager som herjer og drep.

Livet er ikkje enkelt for salmisten. Det er det heller ikkje for dei fleste av oss. Me møter utfordringar og vanskar av ulikt slag kvar einaste dag. Den vonde motstandaren vår skyt sine brennande piler av fordømming mot oss. Han brøler som ei løve og prøver å skremma oss til å kompromissa og synda, for det tykkjest å vera den einaste utvegen. Dessverre har mange av oss hatt den beiske opplevinga av at kompromiss og "ei lita synd" ikkje hjelper oss ut or ei vanskeleg stode, men berre gjer alt endå meir vanskeleg for oss. Dette hadde salmisten òg lært. Difor seier han: 

Du, Herre, er mi tilflukt og mi trygge borg! Du er min Gud som eg set mi lit til. Eg sit trygt i skjul hos deg, Du høgste. Eg finn ly hos deg, Den veldige. Eg har gjort deg til min bustad. Du skal vera med meg og verna meg på alle mine vegar. Om tusen eller titusen fell rundt meg, vil Du ta vare på meg slik at eg ikkje blir råka av dei brennande pilene eller den smittande pesten.

Ulukkene til dei rettferdige er mange, men Herren utfrir oss frå dei alle. Herren bergar oss når me held oss til han. Han vernar oss midt i det vonde som møter oss. Han er med oss i nauda og høyrer våre fortvilte rop om hjelp. Han friar oss ut og gjev oss ære. Han mettar oss med eit langt liv og let oss få sjå hans frelse.

I våre dagar er det mange menneske som er på flukt frå krig og urett. Dei leitar etter nokon som kan vera eit skjul for dei og gje dei ly mot forfølging og vondskap. Dei bankar på dørene våre for å søkja ein trygg tilflukt. Hjelper me dei til å finna ein bustad og ei trygg borg hos Gud og mellom oss, eller snur me ryggen til dei?

 

Eg har ein draum om ein ny generasjon av radikale kristne

Eg drøymer om radikale kristne som har forstått at kristendommen ikkje er ei rekkje med religiøse møte eller aktivitetar, men eit nytt liv i fellesskap med Jesus Kristus og med andre menneske, - ein ny måte å leva heile livet sitt på 24-7!

Eg drøymer om radikale kristne som tek eit oppgjer med tradisjonelle møteformer, som har sitt opphav i gammaltestamentleg tempel- og synagogetenking og ikkje i den organiske tenkinga om forsamlinga som eit livsfellessap i Jesu Kristi kropp!

Betlehem og Hiroshima

Byane Betlehem og Hiroshima står for

avgrunnsredsle og framtidshåp

Hiroshima står for menneskeleg kløkt og avmakt

Betlehem står for Guds nåde og allmakt

Betlehem og Hiroshima er lagnadsbyar på godt og vondt

Den eine bygd og øydelagd

av store, sterke og kunnskapsrike menn

gjorde oss alle til offer for atomterror

Den andre bygd av fattigfolk

med signing av Den Gode og Vise

gav oss eit barn,

og gav oss von om fred på jord!

60 år i skuggen av atombomba

I desse dagar er det 60 år sidan amarikanarane sleppte atombomber over Hisroshima og Nagasaki med tre dagars mellomrom. I alle desse åra sidan denne skræmande hendinga har alle menneske vore offer for atomterroren! Alle kristne bør arbeida mot krig og serskildt  mot bruk av  atomvåpen! Krig er ein barbarisk, vond og usivilisert måte å prøva å løysa konfliktar på. Verdssamfunnet treng nye lover for konfliktløysing som kan gjera at krig og militær maktbruk får ein ende!

Historia om Joseph Schultz

Etter ein sein frokost idag gav eg meg tid til å lesa Morgenbladet. Der las eg mellom anna leiarartikkelen En kjærlighetshistorie av Alf van der Hagen. Han skriv om den svenske filmregissøren Roy Andersson og fortel ei historie frå ei bok denne svensken har vore med på å laga.
Historia om Joseph Schultz rørte ved meg. Difor gjengjev eg henne slik ho stod i Morgenbladet:

Ett av bildene i boken viser en ung tysk soldat, fotografert en sommerdag et sted i Jugoslavia 20. juli 1941. Sammen med sju av sine medsoldater ble han kommandert ut på det de trodde var et rutineoppdrag. Etter en kort marsj forsto de at de var ute på noe å helt annet: De ble konfrontert med fjorten tilfangetatte jugoslaver – bønder? partisanere? – med bind for øynene, lent opp mot en gigantisk høystakk. Da soldatene var 10-15 meter unna, beordret sersjanten dem om å legge an. Soldatene hevet geværene og siktet. I stillheten som fulgte gikk Joseph Schultz inn i historien. De dødsdømte hørte lyden av et gevær som ble kastet til jorden. Skrittene til den unge soldaten som valgte å gå ut av eksekusjonspelotongen. Han gikk i stedet frem og stilte seg i rekken av de dødsdømte. Joseph Schultz nektet å adlyde ordre. Nektet å tjene det onde. Han ble henrettet av sine kamerater. En av dem må ha tatt fotografiet vi kjenner i dag. Senere, forteller historien, fant man en papirlapp med et utdrag fra Korinterbrevet på kroppen hans: «Kjærligheten gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.”

Handlingen viser at det faktisk er mulig å si nei til å gjøre det onde. Det er mulig å være et moralsk menneske uansett hva de andre driver med. Men – ingen av de andre soldatene fulgte hans eksempel. Det ble ingen revolt. Ingen storstilt massedesertering. Dette er ingen heltehistorie. Heller ikke en fortelling om et offer. Ingen ble reddet av det Joseph Schultz gjorde. Alle ble skutt. Alle pluss én til. Men han ble et moralsk eksempel. Han nektet å skyte fordi det var galt å skyte. Det gjorde ingen forskjell for hvor mange som ble skutt. Men det gjorde en forskjell for ham. Og for oss. Tekst: Alf van der Hagen