Previous month:
March 2011
Next month:
September 2011

5 entries from July 2011

Tid til å vera tydeleg

Det er tid til å vera tydeleg på kva som er rett og godt og kva som er galt og vondt. Det er tid til å vera sanninga tru i kjærleik. Det er tid til å visa at ikkje alt som kallast kristent faktisk er det.

Me må vera tydeleg på at størst av alt er kjærleiken. Me må vera tydlege på at Gud elskar alle menneske og ingen har rett til å drepa andre menneske skapte i Guds bilete. Me må vera tydelege på menneskeverdet til kvart einaste menneske, same kva alder, kjønn, hudfarge eller meiningar det har. Eg vil helst tru at massemordaren er sinnsjuk, at han er utilrekneleg, men eg kan ikkje ta menneskeverdet frå han ved å ynskja han død slik nokon gjorde under fengslingsmøtet. Å ynskja andre døde er ikkje kristent, og heldigvis heller ikkje norsk måte å reagera på.

Me må vera tydelege på at Guds kongstol kviler på ein grunnvoll av rett og rettferd, av miskunn og truskap. Difor må me vera miskunnsame i alt me seier og gjer. Difor må me vera trufaste og visa solidaritet og lojalitet mot våre medmenneske. Rett og rettferd krev at alle har like rettar og at alle må leva etter dei same rettferdige lovene slik at ingen kan ta seg til rette og ta hemn eller ”ordna opp” sjølv. Me har domstolar til å løysa tvistar og til å utmåla straff for urett folk måtte gjera.

Me må vera tydelege på vårt sosiale og medmenneskelege ansvar. Som kristne menneske har ansvar for å vera ein god neste, ein miskunnsam Samaritan, ein som bryr seg om andre. Me kan ikkje gøyma oss i kyrkjer eller bedehus. Me må ta del i livet. Me må ta del i samtalane og debattane i samfunnet. Me må gjera meiningane våre kjend alle stader. Me må forkynna, forsvara og forklara evangeliet om Guds rike på fjesboka og i alle slags nettfora. Me må fylla internett og alle andre media med eit Guds rike nærvær gjennomsyra av Guds kjærleik.


AUF leiar Eskil Pedersen sin tale på Rådhusplassen

Kjære venner,
Vi er sammen i dag for å minnes de vi har mistet.
Sammen kan sorgen bli lettere å bære.
Det er en tid for alt. Vi er fortsatt i dyp sorg. Det vil vi være lenge.
Det er mange vi har mistet og gråter for.
Det er mange vi savner og er urolige for.
Etter bombeangrepet mot regjeringskvartalet og drapene på Utøya, er landet vårt forandret for alltid. Men det er vi som bestemmer hva forandringene skal være.
Hvert skritt vi går etter denne tragedien former framtidens Norge. Ungdommene på Utøya trodde på styrken i å stå sammen. I fellesskap ville de gjøre Norge og verden til et bedre sted.
De sto sammen for rettferdighet, for solidaritet, for likeverd og mot rasisme. Det prøvde noen å ta fra oss. Men aldri har vi stått mer sammen enn vi gjør i dag.
Aldri har vi kjent et slikt samhold.
Med dette samholdet skal vi fortsette å kjempe for verdiene som er så viktige for hele Norge.
Da hedrer vi også de som falt: I regjeringskvartalet og på Utøya. Deres engasjement skal ikke bli glemt. Det skal inspirere oss andre.
Vi har opplevd en nasjonal tragedie. Den har rammet oss hardt.
Hat er en nærliggende følelse. Ønske om hevn er en naturlig reaksjon.
Men vi, Norge, skal ikke hate. Og vi skal ikke hevne.
Vi skal stå sammen. I sorgen, i håpet og i troen på det ungdommene på Utøya kjempet for. Et bedre samfunn.
Han brukte våpen.
Vi skal bruke stemmeretten.
La valget i høst bli en manifestasjon for demokratiet.
Det samfunnet noen prøvde å ta fra oss skal ikke forvitre i bitterhet og smerte. Det skal vokse seg sterkere.
Ungdommene våre døde ikke for at vi skulle hate mer.
Det norske folk har møtt hat med kjærlighet.
Uendelig med klemmer, håndtrykk og hilsener er delt de siste dagene. Denne omtanken og dette fellesskapet skal vi ta med oss inn i morgendagens Norge.
Gjerningsmannen har sagt at dette var et angrep på AUF og Arbeiderpartiet. Norge har svart at det er et angrep på oss alle.
Vi deler sorgen.
På tvers av ideologier. På tvers av generasjoner. På tvers av bakgrunn.
Vi skal stå sammen.
For de omkomne.
For de etterlatte.
For landet vårt.
For hverandre.
Slik legger vi grunnlaget for framtidens Norge.

Han tok noen av de vakreste rosene våre.

Men han kan ikke stanse våren. (©NTB)


Jens Stoltenbergs tale på Rådhusplassen:

Kjære alle sammen,
For et syn!
Jeg står nå ansikt til ansikt med folkeviljen.
Dere er folkeviljen.
Tusener på tusener av nordmenn, i Oslo og over hele landet, gjør det samme i kveld.
Erobrer gatene, torgene - det offentlige rom med samme trassige budskap:
Vi er sønderknust, men vi gir oss ikke.
Med fakler og roser gir vi verden beskjed.
Vi lar ikke frykten knekke oss.
Og vi lar ikke frykten for frykt kneble oss.
Det folkehavet jeg ser foran meg her i dag, og den varmen jeg kjenner fra mennesker over hele landet gjør meg sikker i min sak.
Norge består prøven.
Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et folk.
I kveld skriver det norske folk historie.
Med det sterkeste av alle verdens våpen, det frie ord og demokrati, staker vi ut kursen for Norge etter 22. juli 2011.
Det blir et Norge før og et etter 22. juli.
Men hvilket Norge bestemmer vi selv.
Norge skal være til å kjenne igjen.
Vårt svar har vokst i styrke gjennom de ubegripelige timene, dagene og nettene vi har bak oss, og det bekreftes med kraft i kveld.
Mer åpenhet, mer demokrati. Fasthet og styrke.
Det er oss. Det er Norge.
Vi skal ta tryggheten tilbake!
Etter angrepene i Oslo og på Utøya har vi vært forent i sjokk, fortvilelse og sorg.
Slik vil det fortsatt være, men ikke bare slik.
Sakte vil de første av oss begynne å bli klare til å møte en hverdag igjen. Andre vil trenge mer tid.
Det er viktig at vi respekterer ulikhetene. Alle måter å sørge på er like normale.
Fortsatt gjelder det å ta vare på hverandre.
Vise omsorg.
Snakke med dem som er rammet hardest.
Være medmennesker.
Vi som er samlet her har en beskjed til dere som har mistet en av deres kjæreste:
Vi er her for dere.
I tillegg skal vi rette blikket mot Norge etter 22. juli 2011.
Vi skal vokte oss for å trekke for mange, og for bastante konklusjoner mens vi er et land i sorg, men noen løfter kan vi gi hverandre allerede i kveld.
For det første.
Ut av alt det vonde øyner vi paradoksalt nok spiren til noe verdifullt.
Det vi ser i kveld kan være den største og den viktigste marsjen det norske folk har lagt ut på siden den 2. verdenskrig.
En marsj for demokrati, samhold og toleranse.
Folk over hele landet står i dette øyeblikk skulder ved skulder.
Vi kan lære av det. Gjøre mer av det.
Hver og en av oss kan gjøre demokratiets vev litt sterkere. Det ser vi her.

For det andre.

Til de unge vil jeg si dette.
Massakren på Utøya er også et angrep på unge menneskers drøm om å bidra til en bedre verden.
Deres drømmer ble brutalt knust.
Dine drømmer kan bli virkelighet.
Du kan føre videre ånden fra i kveld. Du kan gjøre en forskjell.
Gjør det!
Min oppfordring er enkel.
Engasjer dere. Bry dere.
Meld dere inn i en organisasjon. Delta i debatter.
Bruk stemmeretten.
Frie valg er juvelen i demokratiets krone.
Ved å delta sier du et rungende ja til demokrati.

Til slutt

Jeg er uendelig takknemlig over å leve i et land der folk i en kritisk tid tar til gatene med blomster og lys for å slå ring om demokratiet.
Og for å hedre og minnes dem vi har mistet.
Det viser at Nordahl Grieg hadde rett:
«Vi er så få her til lands, hver fallen er bror og venn»

Dette skal vi ta med oss når vi tar fatt på arbeidet med å forme Norge etter 22. juli 2011.
Våre fedre og mødre lovet hverandre «Aldri mer 9. april»
Vi sier «Aldri mer 22. juli».
(NTB)


Kronprins Håkon sin flotte tale på Rådhusplassen

«I kveld er gatene fylt av kjærlighet.

Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet.

Vi har valgt å møte hat med samhold.

Vi har valgt å vise hva vi står for.

Norge er et land i sorg. Vi tenker på alle som har lidd tap. Som savner.

På alle som gjorde en heroisk innsats for å redde liv og gjenopprette tryggheten vår. Og på lederne våre som har blitt satt på vanskelige prøver de siste dagene.

De som oppholdt seg på Utøya og i Regjeringskvartalet var mål for terroren, men den rammer oss alle.

Tydelig og forferdelig har vi sett hvor store konsekvenser enkeltmenneskers handlinger kan få.

Det viser samtidig at det betyr noe hvilke holdninger hver enkelt av oss har, hva vi velger å bygge livene våre på. Og hvordan vi velger å bruke det til beste for hverandre og samfunnet vi lever i.

Etter 22. juli kan vi aldri igjen tillate oss å tenke at våre meninger og holdninger er uten betydning. Vi må møte hver dag, rustet til kamp for det frie og åpne samfunnet vi er så glad i.

Kjære unge: Dere er vårt korrektiv, vårt mot og vårt håp. Det er dere som skal forme og bestemme hvilket Norge vi skal ha i årene framover. Hver og en av dere er umistelige. Men vi har mistet mange.

Det Norge vi vil ha skal ingen ta fra oss.

I kveld er gatene fylt av kjærlighet.

Vi står overfor et valg. Vi kan ikke gjøre det som skjedde ugjort.

Men vi kan velge hva dette skal gjøre med oss som samfunn og som enkeltmennesker.

Vi kan velge at ingen skal måtte stå alene

Vi kan velge å stå sammen.

Det er opp til hver enkelt av oss nå. Det er opp til deg og det er opp til meg.

Sammen har vi en jobb å gjøre. Det er en jobb som må gjøres rundt middagsbordet, i kantina, i organisasjonslivet, i det frivillige, av menn og av kvinner, i distriktene og i byen.

Vi vil ha et Norge hvor vi lever sammen i fellesskap med frihet til å mene og ytre oss, hvor vi ser forskjeller som muligheter, hvor friheten er sterkere enn frykten.

I kveld er gatene fylt av kjærlighet.»


Eg er trist, men stolt!

Eg er trist på grunn av den tragedien som har råka oss alle. Eg er trist fordi så mange unge menneske har vorte rivne bort. Eg er trist på vegner av alle som har mista sine kjære. Eg er trist på grunn av hatet som har øydelagd ein ung mann og gjort han til ein massemordar.

Men er eg stolt av det norske folket som har stått saman i denne krisa på ein flott måte. Eg er stolt av Kongen og heile kongehuset vårt som har vore nær, teke del i sorga og gjeve oss alle mykje kjærleik og varme. Eg er stolt av statsmistaren vår som har takla denne nasjonale tragedien på ein prisverdig måte. Eg eg stolt av hjelpetenestane våre, politiet, brannvesenet, helsevesenet, Røde Kors og andre frivillige som har hjelpt til. Eg er stolt av dei som hjelpte til med å redda unge menneske på flukt i vatnet. Eg er stolt av mange små og store heltedådar midt i denne tragiske mendinga.

Eg er stolt av statsministar Jens Stoltenberg sine mange gode talar og vil aldri gløyma at "Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk." Eg er stolt av Kronprinsen sin tale på rådhusplassen i Oslo der han sa at gatene var fylt av kjærleik. Eg er stolt av denne og dei mange andre minnemarkeringane som spontant vart arrangert mange stader i landet vårt. Eg er stolt av AUF leiar Eskil Pedersen som kunne stå oppreist, sjå framover og tala til dei ca 200.000 frammøtte med håp og tru, fri frå hemnlyst.

Eg er stolt av det folket som møter vondskap med samhald.

Takk Gud for landet vårt. Takk Gud for folket vårt. Takk Gud for dei mange gode verdiane som ligg i folkedjupet. Takk Gud for dei mange gode, rause folka som bryr seg om kvarandre!