Kvifor studera Bibelen?
Har vi bruk for Bibelen i dagens kristenliv?

Kvinners og menns roller i det kristne fellesskapet

Det Nye Testamente gir oss mye undervisning om kvinners og menns roller i familien og den kristne menighet. Vi vil i denne artikkelen prøve å oppsummere noe av denne undervisninga og se hvilke konsekvenser den bør få for oss i vår tid.

Den mest retningsgivende undervisninga om forholdet mellom kone og mann finner vi i Ef.5,22-36, Kol.3,18-21 og 1.Pet.3,1-7, mens 1.Kor.11,2-16, 14,33-36 og 1.Tim.2,8-15 gir retning for kvinners og menns roller i det kristne fellesskapet.
Disse seks skriftavsnittene gir oss apostolisk undervisning om hvordan det kristne livet leves ut i familie og menighet. De apostoliske påbud vi finner i disse tekstene forma livet til de første kristne og er ment å være retningsgivende for kristne til alle tider! Disse tekstene gir oss ulike perspektiver og tilnærminger, og på den måten utfyller de hverandre. Vi kan oppsummere Det nye testamentes undervisning om kvinner og menn skal fungere sammen i fire hovedpunkter.
Kristus er opphav til et nytt menneske
Jesus Kristus har fjerna alle menneskelige skillemurer mellom menneskene og forent dem i et nytt menneske – en ny menneskehet (Ef.2,11-22). Han har avskaffa alle menneskelige klassesystem. Rase, hudfarge, alder, kjønn, sosial status og lignende teller ikke lenger (Gal.3,28; Kol.3,11). Det eneste som teller er å være en ny skapning (Gal.6,15). Ytre etniske, kulturelle eller religiøse skikker teller ikke lenger for det er bare tro virksom i kjærlighet, dvs. et liv levd i kjærlighet, som betyr noe (Gal.5,6).
Vi som har gitt oss over til Jesus Kristus og bøyd oss for hans herredømme har blitt frelst fra en vrang slekt og den dårlige ferd og det tomme livet vi hadde arvet fra fedrene (Apgj.2,40; 1.Pet.1,18). Vi er nyskapt etter Guds bilde og lever i fornyelse og forvandling hvor vi sammen med alle de hellige blir gjort mer og mer lik Jesus Kristus (Ef.4,23-24; Kol.3,10; 2.Kor.3,18). Her det ingen forskjell mellom kvinner og menn for vi er alle ett i Kristus (Gal.3,28).
Det å være født på ny, å ha blitt en borger av Guds rike, å være tilgitt, å være frelst, er mye viktigere enn om vi er kvinner eller menn. Vår nye felles status, at vi er Guds barn, er Det nye testamentes utgangspunkt for alle formaningene knytta til det kristne livet. Som søsken i Guds familie er vi kalla til å elske hverandre og bygge hverandre opp. Det meste av undervisninga i Det nye testamentet gjelder derfor sjølsagt kvinner og menn på lik måte! Det kristne livet er et fellesskapsliv i omsorg og tjeneste. Vi må alle lære å elske, tilgi, og tåle hverandre. Vi må alle legge tilsides alle stridigheter og heller kappes om å hedre hverandre. Om vi er kvinne eller mann, ung eller gammel, betyr ingen ting, vi er alle kalt til å tjene hverandre og det samfunnet vi er en del av.
Det er på denne bakgrunn av likeverd og lik stilling innfor Gud vi må forstå Bibelens lære om ulike roller for kvinner og menn. Vi må aldri gi disse ulike rollene så stor oppmerksomhet at det skygger for det som er felles for kvinners og menns funksjon i det kristne fellesskapet.
De mellommenneskelige forhold blant Guds folk har en gudgitt orden som bygger på en rollestruktur for kvinner og menn
Denne orden stammer fra Guds hensikt for menneskeheten da han skapte dem til kvinne og mann, og er derfor en skaperordning. Både Jesus og apostlene henviste til skaperfortellinga i 1.Mos.1-2 når de talte om forholdet mellom kvinner og menn. Ved det gjorde de det klart at den ordning de forkynte ikke var kulturelt betinga, men hadde sitt opphav i Guds evige forsett. Det er to nøkkelelement i Guds ordning for forholdet mellom kvinne og mann i det kristne fellesskapet.
Det første nøkkelelement er Guds ordning i familien som er den grunnleggende enhet i et hvert menneskelig samfunn. Gud har gjort mannen til kvinnens hode og dermed også til hode i familien (Ef.5,22-36; 1.Kor.11,3). Det endelige styreansvar hviler derfor på mannen. Det innebærer at det er mannens ansvar å forsørge, beskytte og vise omsorg for hele familien (1.Tim.3,1-7). Det er mannens plikt å legge sitt liv ned og gi avkall på alle sine rettigheter for å få fram det beste i kona si og barna sine. Mannen advares sterk mot å dominere et forhold eller mangle forståelse for kona og hennes behov, i stedet må han gjøre seg flid i å vise henne ære, ellers kan det få katastrofale følger for han (1.Pet.3,7).
Dette innebærer ikke at kona blir umyndiggjort eller pasifisert på noen måte. Kona har også en klar styrefunksjon i heimen (1.Tim.5,14; Ord.31) og hun fungerer også i omsorgsarbeid, barmhjertighetsgjerninger og sosialt arbeid (1.Tim.5,10). Ei god kone er framstilt som sterk, aktiv og dyktig (Ord.31). Mannen trenger ikke fortelle henne hva hun skal gjøre for hun er initiativrik og arbeider målretta. Hun taler klokt og gir vennlig rettledning. Hun tar stort økonomisk ansvar, gjør vise investeringer og er en god administrator. Når en mann har en slik dyktig kone kan han bruke mer tid til samfunnsnyttig innsats for eksempel i politikken.
Uten ei kone kan ikke en mann fungere optimalt! Bare når han har ei kone får han den nødvendige roen og stabiliteten i livet. Kona er en kilde til styrke for han og setter han i stand til å være en resurs for hele samfunnet. Dette kommer klart fram i Siraks bok: ”En vakker kone får mannens ansikt til å lyse opp, det er ingenting han heller ønsker å se. Dersom hun taler vennlig og beskjedent, har hennes mann det bedre enn andre menn. Den som får seg en kone, får noe verdifullt i eie, en hjelper som er hans like og som han kan støtte seg til. Der det ikke finnes noe gjerde, blir eiendommen plyndret. Der det ikke finnes noen kone, flakker mannen omkring og sukker” (Sirak 36,24-27).
Det andre nøkkelelementet er Guds ordning for den kristne menighet hvor de eldste, - de med det endelige styreansvaret, er utvalgte menn (1.Tim.3,1-7). Guds orden i menigheten bygger på og støtter opp om Guds ordning i familien. Hensikten, både i familien og menigheten, er å skape et fellesskap og en enhet hvor enkelt individene er ordna under hverandre slik at familien eller menigheten kan fungere best mulig sammen. En slik enhet og harmoni gjør det mulig for skikkelig omsorg for alle. På grunn av denne gode orden, var det ingen som led nød blant de første kristne, for alle fikk sine behov møtt (Apgj.2,44-47; 4,34-35).
Kvinners og menns ulike roller må synliggjøres i det kristne fellesskapet
Apostelen Paulus gjør det klart at Gud ønsker å bruke menigheten til å kunngjøre sin fargerike visdom for maktene og myndighetene i den usynlige verden (Ef.3,10). Å synliggjøre Guds skaperordning for kvinner og menn er et viktig menighetsanliggende om vi ønsker at Gud skal få bruke menigheten slik han vil (1.Kor.11,2-16). Derfor har Gud påbudt at menn ikke har lov til å ha noe på hodet når de ber eller profeterer som et profetisk tegn på sin underordning under Herren Jesus Kristus. Likeledes skal kvinnene alltid ha noe på hodet når de ber eller profeterer i det kristne fellesskapet. Apostelen grunngir dette med å si at det er en konsekvens av Guds skaperordning og skal praktiseres av hensyn til englene. Når autoritet og underordning får synlige uttrykk i det kristne fellesskapet gir det store ringvirkninger inn i den usynlige verden!
Ikke bare skulle kvinner og menn kle seg forskjellig, de skal også tale på forskjellig vis i menighetssamlingene (1.Kor.14,33-35). Kvinner og menn kan på lik linje tale til oppbyggelse, formaning og trøst (1.Kor.11,5; 14,3), men når de gjør det må de smykke seg med underordningens milde og rolige sinn (1.Pet.3,1-6). Mennene på sin side må ære kvinnene slik at den ære og respekt de fortjener, ikke blir undergravd når de underordner seg (1.Pet.3,7). Gud ønsker med andre ord at den grunnlegende ordning av forholdet mellom kvinne og mann skal gjennomsyre hele det kristne livet i hverdag og fest. De ulike rollene må uttrykkes slik at det kan sees og oppleves!
Det er viktig å forstå at Bibelen på disse områdene vi nå berører ikke gir oss detaljerte påbud om hvordan underordningen skal synliggjøres. Bibelen sier ikke hva en kvinne skal ha på hodet når hun ber eller profeterer, men bare at hun ikke skal være barhodet. Det er med andre ord stor frihet i hvordan man praktiserer det apostoliske påbudet.
Det samme gjelder de tilsynelatende begrensningene i kvinners lærefunksjon. Løsrevet fra sammenhengen kan det se ut som om Paulus forfekter et syn som innebærer et taleforbud for kvinnene i de kristne forsamlingene (1.Kor.14,34; 1.Tim.2,11-12), men det er jo ikke på noen måte tilfelle. Han sier jo at kvinner, som har noe på hodet, er autorisert til å fungere på lik linje med menn i å tale til oppbyggelse, formaning og trøst! Det som ligger apostelen på hjertet når han formaner kvinnene i dette henseende, er at de skal tale på en måte som viser at de underordner seg det mannlige lederskapet i heimen og i menigheten. Sjølsagt kan kvinner undervise menn (Apgj.18,24-26; 1.Kor.14,3,19; Ord.1,8; 31,26), men ikke på en slik måte at de gjør seg til herre over mannen. Bibelen lærer også at mennene skal ære konene sine, men hva det å ære består i, er ikke forklart.
På grunn av dette trekker vi den slutning at det er stor frihet i hvordan man praktiserer de apostoliske påbud angående kvinners og menns ulike roller i det kristne fellesskapet, så lenge det er synlig at menn tar det endelige lederansvaret og kvinner underordner seg dette.
Underordning må gjennomsyre hele det kristne livet
Vi blir frelst ved å bekjenne med munnen at Jesus Kristus er Herre og ved å tro i hjerte at Gud reiste han opp fra de døde (Rom.10,9-10). Å være en kristen er å leve under Kristi herredømme og hver dag be denne bønna: ”La din vilje skje!” Derfor er det en glede å kunne leve i samsvar med Guds gode ordninger for kvinner og menn i heim, menighet og samfunn. I den første menighet slik vi finner den beskrevet i Apostelgjerningene og i de apostoliske brevene finner vi klare rollefordelinger mellom kvinner og menn som påvirka hele det kristne livet.
Kvinner kunne ha ansvarsfulle stillinger hvor de tok seg av andre mennesker, men de sto alltid under tilsyn av menn. I en storfamilie kunne kona styre husholdningen under mannen sin. I menigheten ble kvinnene innsett som diakoner for å hjelpe de eldste i deres pastorale tilsyn med flokken. Kvinnene var ikke på noen måte passive i den første kristne menighet. De tok aktivt lederansvar, men på en måte som var forenlig med deres forhold til den mann (eller de menn) som hadde det endelige lederansvar.
I omsorg og opplæring i det kristne fellesskapet finner vi at kvinner tok ansvar for kvinner og menn for andre menn. Både kvinner og menn tok aktivt del i opplæringa av barn og unge, og på denne måten forma de sammen den oppvoksende generasjonen.
Gjennom hele Bibelen finner vi det mønsteret at kvinner og menn hadde ulike ansvarsområde i de forskjellige sammenhengene de fungerte sammen i. Mennene var ”forsørgere”, mens kvinnene tok seg av de nære behov. Kvinner og menn delte ansvar for heim og samfunn mellom seg på en god måte til enhet og framgang for fellesskapet.
Det nye testamentes undervisning om kvinners og menns roller er knytta til det kristne fellesskapet. De ulike rollene for kvinner og menn gir oss et mønster for sunne forhold mellom menneskene slik at hele fellesskapet blir oppbygd og alle kan fungere maksimalt. Derfor finner vi at undervisninga først og fremst er knytta til familie- og menighetsliv. Undervisninga i Det nye testamente fokuserer ikke på moderne jobb og aktivitets situasjoner, men på holdninger som skal gjennomsyre alle forhold. Derfor må barn lære å underordne seg og lyde foreldrene sine, lærerne sine osv. og vise ære og respekt til de som er eldre. Arbeidere må underordne seg sjefene sine som under Herren, og ikke være øyentjenere.
Den bibelske læra om underordning er mynta på den sosiale strukturen hos Guds folk og omfatta hele livet. Den bygger ikke på fordommer mot kvinner. Underordninga bygger ikke på en antatt svakhet hos kvinnene eller deres manglende kompetanse. Underordning er en skaperordning, gitt til menneskene beste! Kvinner trenges som kvinner. Menn må være menn. For at det kristne fellesskapet skal fungere maksimalt har kvinnene en viktig rolle som de må fylle fullt ut! Likeså må mennene ta ansvar og være menn i samsvar med Guds vilje. Da vil det kristne fellesskapet være en god plass å leve!

Comments