Meiningar, hendingar og opplevingar

Eg har ein draum om ein ny generasjon av radikale kristne

Eg drøymer om radikale kristne som har forstått at kristendommen ikkje er ei rekkje med religiøse møte eller aktivitetar, men eit nytt liv i fellesskap med Jesus Kristus og med andre menneske, - ein ny måte å leva heile livet sitt på 24-7!

Eg drøymer om radikale kristne som tek eit oppgjer med tradisjonelle møteformer, som har sitt opphav i gammaltestamentleg tempel- og synagogetenking og ikkje i den organiske tenkinga om forsamlinga som eit livsfellessap i Jesu Kristi kropp!

Betlehem og Hiroshima

Byane Betlehem og Hiroshima står for

avgrunnsredsle og framtidshåp

Hiroshima står for menneskeleg kløkt og avmakt

Betlehem står for Guds nåde og allmakt

Betlehem og Hiroshima er lagnadsbyar på godt og vondt

Den eine bygd og øydelagd

av store, sterke og kunnskapsrike menn

gjorde oss alle til offer for atomterror

Den andre bygd av fattigfolk

med signing av Den Gode og Vise

gav oss eit barn,

og gav oss von om fred på jord!

60 år i skuggen av atombomba

I desse dagar er det 60 år sidan amarikanarane sleppte atombomber over Hisroshima og Nagasaki med tre dagars mellomrom. I alle desse åra sidan denne skræmande hendinga har alle menneske vore offer for atomterroren! Alle kristne bør arbeida mot krig og serskildt  mot bruk av  atomvåpen! Krig er ein barbarisk, vond og usivilisert måte å prøva å løysa konfliktar på. Verdssamfunnet treng nye lover for konfliktløysing som kan gjera at krig og militær maktbruk får ein ende!

Historia om Joseph Schultz

Etter ein sein frokost idag gav eg meg tid til å lesa Morgenbladet. Der las eg mellom anna leiarartikkelen En kjærlighetshistorie av Alf van der Hagen. Han skriv om den svenske filmregissøren Roy Andersson og fortel ei historie frå ei bok denne svensken har vore med på å laga.
Historia om Joseph Schultz rørte ved meg. Difor gjengjev eg henne slik ho stod i Morgenbladet:

Ett av bildene i boken viser en ung tysk soldat, fotografert en sommerdag et sted i Jugoslavia 20. juli 1941. Sammen med sju av sine medsoldater ble han kommandert ut på det de trodde var et rutineoppdrag. Etter en kort marsj forsto de at de var ute på noe å helt annet: De ble konfrontert med fjorten tilfangetatte jugoslaver – bønder? partisanere? – med bind for øynene, lent opp mot en gigantisk høystakk. Da soldatene var 10-15 meter unna, beordret sersjanten dem om å legge an. Soldatene hevet geværene og siktet. I stillheten som fulgte gikk Joseph Schultz inn i historien. De dødsdømte hørte lyden av et gevær som ble kastet til jorden. Skrittene til den unge soldaten som valgte å gå ut av eksekusjonspelotongen. Han gikk i stedet frem og stilte seg i rekken av de dødsdømte. Joseph Schultz nektet å adlyde ordre. Nektet å tjene det onde. Han ble henrettet av sine kamerater. En av dem må ha tatt fotografiet vi kjenner i dag. Senere, forteller historien, fant man en papirlapp med et utdrag fra Korinterbrevet på kroppen hans: «Kjærligheten gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.”

Handlingen viser at det faktisk er mulig å si nei til å gjøre det onde. Det er mulig å være et moralsk menneske uansett hva de andre driver med. Men – ingen av de andre soldatene fulgte hans eksempel. Det ble ingen revolt. Ingen storstilt massedesertering. Dette er ingen heltehistorie. Heller ikke en fortelling om et offer. Ingen ble reddet av det Joseph Schultz gjorde. Alle ble skutt. Alle pluss én til. Men han ble et moralsk eksempel. Han nektet å skyte fordi det var galt å skyte. Det gjorde ingen forskjell for hvor mange som ble skutt. Men det gjorde en forskjell for ham. Og for oss. Tekst: Alf van der Hagen